La Lira de Pozuelo – Luis Serrano Alarcon

La Lira de Pozuelo er skrevet av komponisten Luis Serrano Alarcon er bestilt av den Madrid-baserte
musikkforeningen med samme navn, for å feire 20 års-jubileet for stiftelsen. Luis Serrano Alarcon er en
spansk dirigent og komponist som har skrevet en rekke prisvinnende stykker for janitsjarorkestre, som har
blitt fremført i over 30 ulike land. La Lira ble skrevet i 2010 og beskrives som en spesiell og personlig
pasodobbel. Paso doble betyr dobbelt steg, og er en spansk dans, vanligvis i 2/4 takt som likner på marsj. I
La Lira utforsker komponisten harmonier som er uvanlig i de klassiske pasodoblene, uten at koblingen til
sjangertradisjonen blir brutt.

Redline Tango – John Mackey

Strusshamn starter konserten i årets elitedivisjon med «Redline Tango» av den amerikanske komponisten John Mackey. Verket ble opprinnelig skrevet for symfoniorkester, men komponisten skrev det selv om til janitsjarutgave i 2004. Tittelen henspiller på to ting: For det første det å presse en motor til det ytterste, opp mot den røde linjen på turtelleren, og samtidig viser den til den røde linjen i New Yorks T-bane-nett, som går fra komponistens hjem på Manhattan til Brooklyn hvor verket ble urfremført.

Omtale:

De siste ti årene har jeg komponert all musikk i samarbeid med min kone, Abby. Hun titulerer nesten alle stykkene, og prosessen er omtrent slik: Jeg skriver ferdig musikken først, og spiller den deretter for henne. Hun lytter og forteller meg hva stykket handler om. Uten hennes hjelp, ville Aurora Awakes hatt tittelen «Slow Music Then Fast Music #7 in E-flat.» Av og til hører Abby et halvferdig stykke og forteller meg hva musikken vekker i henne. Dette kan bringe stykket over i en annen (og bedre) retning enn jeg hadde planlagt. Jeg har funnet ut at jo tidligere hun er involvert i prosessen, jo bedre blir resultatet. I Wine-Dark Sea, min symfoni for korps, spurte jeg henne om hjelp flere måneder før jeg hadde skrevet en eneste note

Verket er bestilt av Jerry Junkin og The University of Texas Wind Ensemble, til hundreårsjubileet for The Sarah and Ernest Butler School of Music. De ba om et stykke som skulle vare omtrent 30 minutter. Hvordan kunne jeg skape et så stort verk? Abby kom med idéen: Hvorfor ikke finne et underlag, og la fortellingen i dette bestemme strukturen på stykket? Vi hadde gjort noe liknende med Harvest: Concerto for Trombone, min trombonekonsert om Dionysevs, den greske vinguden. Kanskje vi skulle lete i de greske mytene til denne symfonien også? I og med at fortellingen måtte være storslagen (til og med episk), fant vi fram til den originale fortellingen om Odyssevs, slik Homer forteller den i Odysseen.

Det viste seg at hele Odysseen ble for stor for dette musikkverket, men Abby plukket ut noen «greatest hits» fra det episke diktet. Hun skrev en kortversjon av historien, og jeg forsøkte å overføre hennes tekst til musikk. Her kommer Abbys kortversjon, overført til mine tre satser:

Etter ti år med blodig beleiring, ble Trojakrigen vunnet takket være Odyssevs’ listige plan: En trehest full av soldater, forkledd som en offergave. Trojanerne tok imot hesten som et trofé, men ble slaktet. Dermed sikret Odyssevs seieren for grekerne, før de satte kursen hjemover, vekk fra de fremmede strendene. Men Odyssevs’ reise ble like langvarig som krigen hadde vært. Homer kalte havet Odyssevs seilte på for en «vin-mørk sjø» (wine-dark sea). Vannet viste seg nemlig å bli like truende og retningsløst som dette navnet antyder. Odyssevs kunne ikke finne veien hjem før han hadde mistet seg selv.

1. Hybris

Odyssevs fylte skipene med krigsbytte fra Troja, men han fraktet en annen og farligere last: stolthet. Denne satsen starter med hans triumferende marsj: Marsjen fortsetter, slik Odyssevs og soldatene hans plyndret seg gjennom hver eneste havn på vei hjem fra Troja.

Men arrogansen hans og disse dødelige erobringene går ikke upåaktet hen hos gudene. Odyssevs’ opptreden fornærmer dem, og Zevs senker skipet hans. Odyssevs er skibbrudden. Hele mannskapet drukner i den mørke sjøen.

1. Udødelig tråd, så svak.

Denne satsen er sangen til den vakre og udødelige nymfen Kalypso. Hun finner Oddyssevs halvdød og skylt opp på stranden på øyen sin, der hun lever i ensomhet. Hun steller ham til han er frisk, og synger mens hun vever med sin gyldne tråd, i jevne bevegelser, fram og tilbake, sittende på en vevstol. Odyssevs deler seng med henne i syv år, og teppet hun startet på da hun pleiet ham forteller om deres kjærlighet.

En dag husker Odyssevs på konen og sønnen som venter ham hjemme, og han forteller Kalypso at han vil forlate henne. Han gir tilbake alt hun har gitt ham, også løftet om å bli udødelig. Kalypsos hjerte er knust.

Likevel setter hun seg på vevstolen igjen samme kveld og vever et seil til Odyssevs. Neste morgen viser hun ham en flåte, rigget med det nye seilet og lastet med brød og vin. Hun tilkaller en jevn og stødig vind som kan hjelpe ham hjem. Knust ser hun ham reise. Han ser seg ikke tilbake.

III. Sjelenes oppgjør

Men det er flere udødelige som vil ha et oppgjør med Odyssevs. Før han kan vende hjem, må han seile til verdens ende og gi et offer til de døde. Derfor foregår denne satsen ved porten til underverdnen, der det er evig natt.

Akkurat da Odyssevs kutter strupen på dyrene han skal ofre, svermer de dødes ånder opp og omringer ham. De tigger om blod og anklager ham for alle hans synder. De jager og hundser ham, og ler av at han ikke klarer å komme seg hjem. Ånden til Odyssevs’ egen mor kjenner ham ikke igjen. Han prøver å komme nær henne, men hun er ikke materie. Han ser spøkelsene til både mektige og underdanige. Alle er sultne og alle griper etter ham.

Til slutt forteller profeten Teiresias hva Odyssevs må gjøre for å komme seg hjem. Odyssevs må gå spissrotgang under verdens ende, forbi fossende, hylende masser av døde sjeler. Gjennom mørket får han til slutt øye på lyset fra sitt eget hjem, langt der fremme.

Wine-Dark Sea er dedikert til Jerry Junkin, uten ham ville ikke verket vært skrevet. Andre sats, Immortal thread, so weak, fortellingen om Kalypsos knuste hjerte, er dedikert til Abby. All min musikk fra de siste ti år er skapt takket være henne.

– Notatet er skrevet av komponisten

 (oversatt av Ellen Birgitte Johnsrud)

Omtale:

Nemesis er en gudinne fra gresk mytologi som sørger for at overmodige mennesker får sin straff. I greske tragedier opptrår hun gjerne mot slutten for å peke på dem som har handlet feil og derfor må dø. Hun blir også kalt skjebnegudinnen, og i romersk mytologi er hun ikke bare en som straffer, men en som kan bringe deg lykke. Den som gjør noe galt skal få sin rettmessige straff, men den som oppfører seg godt skal bli lykkelig ved hjelp av Nemesis. Skjebnegudinnens fem tradisjonelle egenskaper er:
Gjengjeldelse, solidaritet, hevn, balanse og lykke.
Inspirasjonen til dette stykket er, I tillegg til skjebnegudinnen, et musikkstykke fra 1912 som også henter sitt motiv fra mytologien, nemlig «Faunens ettermiddag» av Claude Debussy. Nemesis starter med et ledemotiv basert på Debussys stykket som etter hvert varieres metaforisk for å beskrive de fem egenskapene til gudinnen Nemesis. Klangfarger som blandes med rytmiske variasjoner i en kanonliknende prosess der intervallene i ledermotivet deformeres representerer «Gjengjeldelsen». Deretter opptrer de ulike seksjonene i musikkorpset i en instrumentalsk tetthet som viser «Solidaritet».
«Hevn» representeres deretter av til dels aggressive variasjoner i motivet. Hele stykket er komponert som en sirkelkonstruksjon delt inn i disse fem motivene, der vi starter og slutter med «Gjengjeldelse». Vi håper publikum kan lytte ut temaene «balanse» og «lykke» som dere vil høre i nest siste del. Stykket er ikke inndelt i tradisjonelle satser, men spilles i ett.
Komponisten gir i partituret instruksjoner til hvordan slagverkerne skal bygge en gigant-versjon av spring-drum, en såkalt «Super spring drum», bestående av en stortromme med en lang fjær som er koplet til et stativ. Dette gir en helt særegen lydopplevelse.

Stykket er basert på en fortelling fra gresk mytologi.

Fortellingen handler om den vakre hagen til gudinnen Hera. Etter myten ligger hagen på det vestligste punktet i den greske verden, trolig i Atlasfjellene eller på en mytisk øy. Myten forteller at det var et tre med gullepler i hagen som kunne gi deg evig ungdom. Treet var en bryllupsgave fra gudinnen Gaia (Jorden) til Hera. Hera satte tre av Hesperidene, tre nymfer fra vesten som het Hesperutusta, Egle og Eritia, til å passe hagen. Treet var så verdifullt for Hera at hun i tillegg sendte den hundrehodede dragen Ladon for å vokte det.

Da Herakles etter myten skulle straffes for å ha drept sine egne barn, tvang Hera ham til å løse ti oppdrag, noe som etter hvert viste seg å bli til tolv. Det ellevte oppdraget, gitt av kong Evrystevs, var å stjele gullepler fra hesperidenes hage. Uten å kjenne veien dit, gikk Herakles gjennom Hellas, Makedonia og Egypt, og til slutt fant han endelig fram. Herakles lurte kjempen Atlas til å stjele eplene for ham, ved å tilby seg å holde himmelen så lenge (Atlas er etter gresk mytologi kjempen som holder himmelhvelvingen oppe). Atlas klarte lett å lure hesperidene, fordi de var døtrene hans, men for å komme fram til treet måtte han dessuten drepe Ladon, dragen som voktet
treet.

Da Atlas kom tilbake bestemte han seg for å ikke holde himmelen igjen, men tilbød seg i stedet å ta med eplene til kongen. Herakles lurte Atlas til likevel å holde himmelen, ved å spørre ham om han kunne holde den bare bittelitt, slik at han fikk tatt kappen tettere rundt seg. Det sa Atlas ja til, Herakles snappet eplene og stakk.

Musikkverket er delt i fire satser:

Den første delen, The Search, er delt i tre deler som beskriver Herakles vei gjennom avskjeden, usikkerheten og til slutt når han når målet.

Den andre delen, Ladon, beskriver Herakles dilemma om hvordan han skal overvinne dragen. Etter å ha tenkt en stund, blir det tydelig at han er besatt av tanken om å komme forbi dragen (Con fuoco) han vrir hjernen for å komme på en idé som kan hjelpe ham å løse problemet (vivace). Et langt soloparti, med varierte instrumenter fra tuba til piccolo, hører vi de ulike tankene Herakles er gjennom før han kommer frem til den beste. Den ender i den hundrehodede dragens skrik når den forsvinner i asken fra sin egen ild.

Den tredje delen, Nymfene, er fortellingen om det store sviket en far gjør mot sine døtre. Oboen representerer nymfenes tristhet når de forstår at faren har lurt dem med overlegg, plutselig avløst av en pastoral del med blant annet horn som avslutter denne delen.

Den siste delen, Flukt og hjemkomst, domineres av en energisk følelse i melodien fra oboen som minner om nymfe-temaet, solo-partiene fra andre del, hage-temaet og Herakles temaet som ligger i brass. Avslutningen inneholder en coda som er en hyllest til komponistene Reich -Wagner- Respighi – Stravinsky og Shostakovich.

Fra Luis Serrano Alarcon:
Uttrykket Duende brukes i dansen Flamenco. Den refererer til danserens ekstreme, nesten magiske tilstedeværelse og til en person som har en helt egen ynde som vanskelig kan beskrives, men som skiller ham fra alle andre.
Bruken av ordet Duende som tittelen på denne samlingen av symfoniske preludier, er hovedsakelig basert på det faktum at jeg fant inspirasjon gjennom spansk populærmusikk.
Ved å lytte til stykket kan man blant annet høre den symfoniske energien til de Falla, intimiteten til Iberia by Albeniz, det magiske gitarspillet til Tomatito eller Paco de Lucia, det feststemte Granadian Sacromonte (et populært flamencostrøk i Granada), men mest av alt, og jeg insisterer på dette, den tydelige tilstedeværelsen av andre musikkstiler som jazz og latinamerikansk musikk.
Med denne stilmixen ønsker jeg, på en symbolsk måte, å reflektere over hvor det spanske samfunnet står idag. Et samfunn med mange tradisjoner, men samtidig et moderne samfunn slik det må være i den tiden vi lever i.

La Promenade, La Femme en L’ombrelle (Promenade/dame med parasoll) er et programmusikalsk stykke som er oppkalt etter Claude Monet`s kunstverk fra 1875. Damen på bildet er hans kone Camille, som gikk bort kort tid etter bildet var ferdig. Temaet for musikken er nettopp dette bildet og utrykker samtidig Monet`s følelser i perioden etter sin kones død.
Stykket veksler mellom en syngende fredelig melodi og noen mørkere rivaliserende segmenter.
La Promenade ble komponert som nummer tre av «the painting series«

Satoshi Yagisawa (født 3. april 1975 i Tokyo, Japan) er en japansk komponist.
Han ble uteksaminert fra Musashino Academy of Music. Han har også fullført en master-kurs og ble uteksaminert med master av musikk. Deretter jobbet han i to år med musikkforskning.
Hans arbeid er variert og omfatter orkestermusikk, kammermusikk, kormusikk og musikk for tradisjonelle japanske instrumenter. Hans komposisjoner for blåsere, hvis titler er selv beskrivende, er holdt i en dramatisk tonespråk. Videre fungerer han som dommer i konkurranser, som gjestedirigent med mange orkestre og som forfatter av artikler i fagtidsskrifter.